🇳🇴 - Hva M/NVE er, og hva det ikke er

M/NVENorsk
Written By Bjorn Ihler

KI generert illustrasjon

This article was originally published in English here.

Et nettverk av ungdom, spredt over hele kloden, kommuniserer gjennom krypterte chatrom. Prisen for å komme inn i de indre sirklene av disse miljøene er å utføre en voldelig eller kriminell handling og dele bevis på at man har gjort det. Handlingene strekker seg fra mindre hærverk gjennom selvskade og selvmord under tvang til, i ytterste konsekvens, omfattende vold. Disse miljøene har blitt beskrevet på mange måter; noen ganger kalles de 764, noen ganger The Com, men ingen av navnene fanger den fulle dynamikken i dette økosystemet.

Fenomenet er nytt nok til at forskere og myndigheter fortsatt er uenige om hva det skal kalles. Uenighetene betyr noe fordi hvert navn bærer med seg antakelser om hvilken respons som er mulig og hvem som har ansvar for å håndtere det. Hos Revontulet beskriver vi fenomenet som Misantropisk og Nihilistisk Voldelig Ekstremisme, eller M/NVE, et stadig mer brukt begrep. I denne artikkelen, og i ressursserien den åpner, redegjør vi for hva M/NVE er, og like viktig, hva det ikke er.

Én ting bør flagges innledningsvis. Vi gjengir ikke bilder, innhold eller estetisk materiale hentet fra M/NVE-miljø i denne ressursserien. Dette er et bevisst valg. Sensasjonalistisk håndtering av dette materialet er noe vi har observert i journalistisk dekning, hos politi og rettsvesen og i politiske sammenhenger. Faren er den samme hver gang dette skjer: detaljert gjengivelse av miljøenes visuelle register, enten under dekke av analyse eller advarsel, har en tendens til å forsterke materialet og gi det den anerkjennelsen miljøet selv søker.

I vår dekning og våre utadrettede materialer vil vi derfor unngå å gjengi bilder forbundet med disse gruppene og oppfordre journalister, forskere og politikere som bruker denne ressursen til å innta samme holdning. Poenget gjelder like mye for etterforskningspresentasjoner og pressekonferanser som for nyhetsdekning. Å la seg fascinere av bildene, uansett hvordan fascinasjonen er pakket inn, er en del av hvordan bildene sprer seg.

Arbeidsdefinisjonen

M/NVE er et begrep som forskere og flere myndigheter har begynt å bruke om et transnasjonalt sett av nettbaserte miljø, løst forbundet gjennom krypterte meldingsplattformer og uregulerte forum. Medlemmene av disse miljøene blander misantropi, livssynet om at menneskelig eksistens ikke har noen iboende verdi, med operasjonaliseringen av dette synet gjennom nihilismen, avvisningen av mening. Miljøene fungerer i et register som kombinerer feiring av masseangrep, sextortion, dyremishandling og selvskade og selvmord under tvang. De oftest siterte grupperingene er Com-nettverket med sine forgreininger som 764, No Lives Matter og Maniac Murder Cult, sammen med tilstøtende påvirkninger fra esoteriske nynazistiske grupper som Order of Nine Angles og mer tradisjonelle akselerasjonistiske og nynazistiske miljøer, inkludert Atomwaffen Division, The Base og Terrorgram Collective.

Figur: M/NVE eksisterer i det bredere Com-miljøet, som selv trekker på en konstellasjon av eldre ideologiske og subkulturelle påvirkninger. De oransje merkene nederst er bare noen av grupperingene som oftest forbindes med M/NVE-merkelappen, det finnes mange flere.

Flere jurisdiksjoner anerkjenner nå fenomenet formelt. Det amerikanske justisdepartementet adopterte "nihilistic violent extremism" som et klassifiserende begrep i april 2025, og FBI omtaler 764 som en Tier One-prioritetstrussel med pågående etterforskninger ved alle 55 av sine feltkontorer. Canada førte opp 764, Maniac Murder Cult og Terrorgram Collective som terrororganisasjoner i desember 2025; New Zealand utpekte Order of Nine Angles og Terrorgram Collective samme måned; Australia førte opp Terrorgram Collective i juni 2025. Storbritannia har strafferettsforfulgt 764-knyttede gjerningspersoner under terrorlovgivning, og nederlandske kontraterrormyndigheter bruker det nederlandske begrepet nihilistisch geweld om samme fenomen.

Hva M/NVE ikke er: de vanlige misforståelsene

Det er ikke "vold uten ideologi." Noen tidlige beskrivelser av nihilistisk vold beskrev det som ekstremisme uten en ideologisk kjerne og skilte det dermed fra de utopiske programmene til jihadistiske eller hvit-supremasistiske bevegelser. Denne beskrivelsen var problematisk. En mer presis måte å beskrive det på er, som vi har argumentert for, at M/NVE er dystopisk, ikke ikke-ideologisk. Klassiske ekstremistiske bevegelser forsøker å tvinge frem en ønsket sluttilstand, enten det er den hvite etnostaten, kalifatet eller arbeiderstaten. M/NVE tiltrekkes av noe annet: samfunnskollapsen under tyngden av sin egen vold og demonstrasjonen av at menneskelig eksistens ikke har noen iboende verdi. Målet skiller seg fra det utopiske i innholdet, ikke i art, og den praktiske konsekvensen er den samme: et livssyn som settes ut i livet gjennom vold, organisert og opprettholdt av fellesskap som deler synet.

Beskrivelsen betyr noe fordi den former vår tilnærming til problemet. Hvis nihilistisk vold leses som rent estetisk i stedet for ideologisk, begynner manifestene og gruppestrukturene å fremstå som tilfeldige, perifere til den faktiske handlingen; lest som et dystopisk program blir de samme trekkene det synlige operative laget i fenomenet, og gir oss verktøy i politikk, politi og sivilsamfunn til å bruke etablerte lover og strukturer for å støtte ofre og forhindre skade.

Det er ikke True Crime Community. (T.O.: Når vi sier "True Crime Community" her, mener vi den nettbaserte subkulturen som noen ganger kalles Columbiners og dens etterkommere, fokusert på gjerningspersoner bak omfattende vold og seriemordere som fascinasjonsobjekter, ikke det mye bredere publikummet for true-crime-podkaster og dokumentarer.) "True crime"-interessen på nettet er et mye bredere fenomen, der de fleste deltakerne drives av alminnelig nysgjerrighet snarere enn noe som kan klassifiseres som ekstremisme. Det finnes en dokumentert overlapp. M/NVE-rekrutterere bruker true-crime-miljø som et sted å finne isolerte unge mennesker, og en liten andel av sakene viser dette som en radikaliseringsvei. Forbindelsen er reell, men sammenblandingen er problematisk. Å misforstå det i begge retninger har en tendens til å produsere samme type feilrespons: enten et altfor bredt sveip mot "vanlige" true-crime-miljø eller et altfor smalt fokus som overser rekrutteringskanalen som går gjennom dem.

Det er ikke vanlig selvskade. Innenfor M/NVE-miljø produserer medlemmer og ofre noen ganger "cutsigns": selvpåførte snitt som danner bokstaver, tall, gruppeinitialer eller kallenavn til spesifikke medlemmer. De ligner overflatisk på de mønstrede sårene som forbindes med depresjon og andre psykiske helseforhold, men betydningen er en annen. Et cutsign er en tvangsartefakt og et lojalitetssignal, ikke bare et uttrykk for psykiske plager. Den unge personen som skjærer har fått instruksjon om å gjøre det og har ofte fått instruksjon om å fotografere eller direktesende resultatet til noen andre. Dette endrer den kliniske og barnevernsfaglige responsen på vesentlige måter: å skille den unge personen fra den tvangsmessige gruppedynamikken, identifisere hvem som bestilte snittet, og bevare bildene som bevis snarere enn å behandle dem først og fremst som symptomer. Fagfolk som arbeider med unge bør være klar over forskjellen, selv om enhver enkeltsak kan ta tid å avklare.

Det er ikke "kantet ungdomshumor." Mye av innholdet M/NVE-miljøene produserer kommer pakket inn i ironi, memegrammatikk og eksplisitt "bare på spøk"-innramming. Den innrammingen gjør et arbeid. Den senker forsvaret hos nyankomne, gir plausibel benekting når innhold blir flagget, og gir miljøet et felles innenfor-register som er vanskelig for utenforstående å lese. Miljøene selv behandler ikke innholdet som en spøk; de samme bildene som for en tilfeldig observatør leses som lavterskel sjokkhumor, fungerer innenfor miljøet som rekrutteringsmateriale, tvangsinstruksjon og feiring av reell vold. Kombinasjonen av de to registrene er en del av det som holder økosystemet både fornektbart og effektivt.

Det er ikke generisk akselerasjonisme. Akselerasjonisme i bredere forstand er ideen om at samfunnskollaps bør fremskyndes. Mange bevegelser har brukt en eller annen versjon av denne ideen på ulike deler av det politiske spekteret og i ulike historiske øyeblikk. M/NVE er mest direkte forbundet med den militante akselerasjonismen knyttet til nynazistiske nettverk og spesielt til Order of Nine Angles' nihilistiske strømning. Overlappen med høyreterrorisme er reell, men ikke fullstendig.

Mange deltakere henter materiale fra nynazistiske kilder, okkulte tradisjoner og misantropisk litteratur inn i et personlig livssyn som ikke passer rent inn i noen av de eksisterende ideologiske kategoriene. Som Lindsay og Argentino har argumentert, blir den eldre brandingen til utpekte grupper, inkludert Atomwaffen, The Base og Order of Nine Angles, kooptert i Com-nettverk mindre som bevis på doktrinell tilhørighet og mer som valuta i en oppmerksomhetsøkonomi der beryktelse og overskridelse fungerer som subkulturell kapital. En ung person som risser et O9A-symbol inn i armen er kanskje ikke en O9A-tillhenger i noen meningsfull forstand; symbolet utfører statusarbeid i et nettverk som drives av sjokkverdi.

Det som gjør M/NVE unikt er ikke bare den ideologiske avstamningen, men skjæringspunktene det produserer ved å sitte i møtepunktet mellom voldelig ekstremisme, overgrepsmateriale mot barn og datakriminalitet, der eldre ideologisk branding leverer estetisk vokabular og statusmarkører snarere enn politisk program. Kategorien er kompleks nok til at enhver analyse må holde to ideer samtidig: at M/NVE deler mye av sitt symbolske og politiske vokabular med høyreekstremisme, og at å slå dem sammen tilslører de spesifikt skjæringspunktbaserte trekkene som gjør M/NVE-registeret distinkt.

Det er ikke en gruppe man kan bli med i. M/NVE er ikke en hierarkisk organisasjon med ledelse, medlemskort eller stabile strukturer. Det er en konstellasjon av overlappende nettbaserte miljø, og en ung person som deltar i 764 er ikke et medlem på samme måte som noen er medlem av et politisk parti eller en utpekt celle av en tradisjonell terrororganisasjon. Deltakelsen følger en intern statusstige definert av hva noen produserer: cutsigns, bloodwalls, påtvunget materiale fra ofre og i noen tilfeller angrep. Formen betyr noe for hvordan mottiltak fungerer, fordi teknikkene i moderering, politi- og preventivt arbeid ofte er bygget for hierarkiske grupper og fokuserer på å identifisere og fjerne ledelse, heller enn å forstå et nettverk der senteret stadig forskyver seg, og der hver deltaker, i en viss forstand, er sin egen produsent.

Hva M/NVE er: trekkene som gjentar seg

Rekruttering gjennom sårbarhet. Rekrutterere oppsøker unge mennesker i rom forbundet med selvskade, spiseforstyrrelser, kjønnsrelatert ubehag, depresjon og isolasjon. Kontaktmønsteret går gjennom love-bombing og gradvis eskalering, med groomingteknikker som overlapper tett med det som er dokumentert i saker om seksuelle overgrep mot barn. Forskere som studerer rekrutteringsdynamikken har beskrevet de generelle stadiene, selv om tidsforløp og spesifikke taktikker varierer. De fleste unge som støter på M/NVE-innhold blir aldri deltakere. De som blir det har en tendens til å dele en profil av sosial isolasjon, har tidligere erfaring som offer og har udekkede emosjonelle eller sosiale behov som nettverket synes, til å begynne med, å oppfylle.

Status oppnådd gjennom dokumentert vold. Deltakere avanserer i miljøet ved å produsere innhold som demonstrerer engasjement: cutsigns, "bloodwalls" (skrift på vegger med det som ser ut som blod), tvangsdrevet materiale fra ofre, dyremishandling og i noen tilfeller fysiske angrep. Forskere, inkludert Canadian Anti-Hate Network og Institute for Strategic Dialogue, har beskrevet det underliggende prinsippet som "handling tilsvarer medlemskap, innhold tilsvarer status." Når den logikken er på plass, har eskalering en tendens til å bli normen. Nytt materiale må gjøre mer enn det som kom før, dels fordi miljøets oppmerksomhet er begrenset, og dels fordi hvert bidrag må gjøre seg fortjent målt opp mot alt som allerede eksisterer i miljøet.

Vedvarende tvang av ofre. En definerende praksis er "lorebook": en dossier per offer satt sammen over uker eller måneder, som kombinerer intime bilder (ofte påtvunget), identifiserende informasjon om offeret og materiale om offerets bredere sosiale krets. Lorebooken fungerer som vedvarende pressmiddel og som hindring mot at offeret skal varsle, ettersom trusselen om å frigi den holder offeret føyelig. Å fjerne enkelte komponenter nøytraliserer den ikke; samlingen som helhet er det som driver tvangen, og effektive mottiltak krever generelt å nå hovedkopien som den kontrollerende gruppen besitter, snarere enn å jage etter lekkede utdrag.

Mobilitet på tvers av plattformer. M/NVE-miljøene er ikke plattformsspesifikke. De bruker mainstream-plattformer (Discord, Telegram, gamingtjenester, sosiale medier) som rekrutteringsflater der nye deltakere kommer i kontakt med økosystemet, krypterte kanaler for operativ koordinering blant eksisterende deltakere og et bredere økosystem av uregulerte forum og tjenester for arkivering og distribusjon. Tiltak mot én enkelt plattform har en tendens til å drive aktiviteten til nye arenaer snarere enn å avslutte den; deltakere migrerer til neste tilgjengelige tjeneste, ofte koordinert, og flytteannonseringene blir selv en rutinemessig del av miljøets liv.

Forbindelse til offline vold. M/NVE er ikke bare et nettfenomen. Dokumenterte saker fra 2024 og 2025 alene inkluderer masseknivstikkingen i Eskişehir i Tyrkia i august 2024; skoleskytingen i Antioch, Tennessee i januar 2025; skytingen ved en kristen skole i Madison, Wisconsin i desember 2024; "White Tiger"-saken i Hamburg om selvmord under tvang; tiltalen og 2025-skylderkjennelsen til Maniac Murder Cult-lederen i New York; moskébombingen ved en skole i Jakarta i november 2025; og flere andre strafferettsforfølgninger. Hver sak har sin egen profil, og forskjellene mellom dem er reelle. Likevel deler de nok trekk i sin nettbaserte dynamikk, inkludert i rekrutteringsmønstre, bruk av direktesending og manifestdistribusjon, og helgenkort- og martyrkonvensjonene, til at forskere har begynt å behandle dem som en del av et gjenkjennelig fenomen snarere enn som isolerte hendelser. Konvergensen er operativt spesifikk: voldelig ekstremisme, overgrepsmateriale mot barn og datakriminalitet er ikke tre problemer som løper parallelt i disse sakene, men er knyttet sammen inne i de samme miljøene og de samme tvangsdynamikkene.

Hvorfor det er viktig å treffe med beksrivelsene

Å treffe med beskrivelsene har praktiske konsekvenser på tre områder. Det første er respons. Når en ung person blir radikalisert inn i M/NVE, observeres ofte det som skjer fra utsiden av voksne, klinikere eller støtteapparatet, som et spørsmål om selvskade. Den observasjonen tar ikke nødvendigvis feil om det som er synlig (kuttene, tilbaketrekningen, bildene), men den bommer på hvor årsaken sitter. Effektive tiltak må adressere den tvangsmessige dynamikken i det omkringliggende nettverket, ikke bare de synlige symptomene. Barnevern, psykiske helsetjenester og politi som gjenkjenner de spesifikke mønstrene kan respondere mer effektivt enn de som opererer med en generisk arbeidsbok.

Det andre er regulering. De regulatoriske verktøyene for å håndtere terrorinnhold, overgrepsmateriale mot barn, trakassering og digital trygghet finnes allerede, med de underliggende forpliktelsene for digitale plattformer på plass på EU-nivå og nasjonalt nivå. Hvorvidt disse verktøyene anvendes, avhenger av om innholdet gjenkjennes for det det er. Feilklassifisering av M/NVE-materiale som vanlig kantet tale eller vanlig selvskade lar verktøyene stå ubrukte. Dette er en gjenkjenningssvikt snarere enn en reguleringssvikt: det rettslige grunnlaget er på plass, men det fungerer bare når innholdet er korrekt identifisert. Dekningen er også jurisdiksjonsbestemt, mens plattformene den styrer er globale, noe som betyr at M/NVE-skade i jurisdiksjoner uten sammenlignbare rammeverk avhenger av at plattformer frivillig utvider de samme beskyttelsene snarere enn å være rettslig forpliktet til det.

Det tredje er den offentlige samtalen, der den redaksjonelle holdningen som ble fastsatt innledningsvis i denne artikkelen er direkte relevant. Fristelsen til å beskrive og diskutere M/NVE gjennom dets bilder, enten i journalistikk, etterforsknings- eller politisammenhenger, eller i politiske presentasjoner, er sterk, dels fordi materialet er genuint overskridende og dels fordi det å gjengi det gir inntrykk av analytisk seriøsitet. Bildene er også det viktigste middelet miljøene bruker for å nå nye deltakere. Dekning som navngir fenomenet klart, kildebelegger sine påstander og holder seg unna de estetiske referansene har en tendens til å begrense skade bedre, på omtrent samme måte som hvordan tiltak i dekningen av selvmord er en del av hvordan smitteeffekter rundt selvmord kan reduseres.

Videre lesning

Følgende er offentlige, primære eller spesialistkilder som har bidratt til denne artikkelen. Hver av dem er fritt tilgjengelig for vanlige lesere. Ingen av kildene her gjengir M/NVE-materiale på en måte ment å forsterke dem.

Bjorn Ihler
Next

What M/NVE Is - And What It Isn't